festen – Problemets opprinnelse

Når man bare vil feste å ha det morro er livets ironi at man ender opp med problemer, og den som vil feste som mest er den som ender opp med dem største problemene av dem alle. Jeg har fundert på dette å kommet opp med en teori hvorfor festing nødvendigvis må bety problemer – for alle og enhver – om man er seriøst interessert i å feste da.

For det starter så fint, med en fest i helga. For noen av oss er dette mer en nok men for flere av oss holdt ikke dette og vi måtte dra strikken lengre. Vi ville feste hele helga, hvilket gikk fint så var det å komme seg på jobb på mandag å holde det gående. Så langt er det ingen problemer bare hardkjør for man blir jo slikten i lengda av å hoppe av festen å på jobben, så øyeblikket oppstod når man ville feste lengre en helga…

Møt det første problemet!

For når man bryter over i mandagens tilværelse med festen oppstår det plutselig et forklaringsproblem, hvorfor var man ikke på jobb denne morgen? Dette første problemet i en uendelig serie av eksponetiellt voksende problemer er det første som må løses – ellers må man returnere til jobben å avbryte festen. I løpet av kort tid vil man måtte påberope seg ganske mange problemer skal man bortforklare å rettferdiggjøre festen, men for all del dette er det mange som har klart.

Når man har kommet så langt er det nok på sin plass å hinte litt om at festen for lengst har gått over i fyll, og festen har forlengst blitt det som en gang var nachspiel. Nå er det duket for dem virkelig gjennomtenkte problemene, nå skal kreativiteten slippes løs!

Problemenes arena

Se for deg situasjonen når du kommer på festen, altså nachspielet, og der sitter det en kar i sin flotte stol. Ettersom han forlengst har forlatt sin arbeidsplass er det liten fornuft i det det prates om, tross alt er poenget med festen å ikke jobbe eller produsere så overflod av intet å gjøre intet å oppleve gir strengt tatt – intet å dele. Men det deles allikevel, og når det nå fortelles historier ender man opp med å fortelle om problemer kamuflert som opplevelsesrike røverhistorier. I god forteller ånd blir problemet ganget og doblet som en hvilket som helst røverhistorie. Det som burde vært en interessant historie ender ironisk nok opp med å være en idiotisk fremførelse av en greie som aldri skjedde – dvs – man lager en historie ut av et problem som om det var noe å skryte av….

VM i problemer

Så hva tror du skjer når førstemann er ferdig med å skryte på seg sitt problem som sin største bragd? Vi kan jo for morro skyld late som at nestemann til å rate egentlig hadde ingenting heller å fortelle, bortsett fra nøyaktig samme problem som førstemann i bunn og grunn hadde. Da kan du være sikker på at der er ingen som gidder å høre samme historie to ganger, ingen poeng i å gjenfortelle akkurat hva du har hørt. Det er derfor innlysende at nestemann nå fremfører et helt annet problem – og om det ikke finnes diktes det opp på stående fot – i tillegg til at det blåses opp og finpusses slik at det topper det første problem. Helt klart skal min historie være bedre en dens andre historie, og så videre…

Og slik går det for seg, et evigvarende verdensmesterskap i å ha problemer, ironisk nok.

Nei… på tide å komme seg på jobb igjen, å bli kvitt problemer!