Hvor stor er en singularitet?

Jeg har vært hobby astrofysiker hele mitt liv, og jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har investert i temaet men antar jeg må ha sett det som finnes av dokumentarer om temaet. Siste år har jeg også hatt gleden av å høre dem profesjonelle astrofysikerne diskutere åpent i det nye populære podcast formatet. Brian Greene, Neil deGrasse Tyson, Stephen Hawking, Max Tegmark, Lawrence M. Krauss, Alexei Filippenko, Michio Kaku. Brian Cox etc. alle disse elsker å debatere i offentlige fora så naturlig nok er det først og fremst disse jeg har «stalket» i alle år.

Hva er et sort hull

Jeg vil snakke om sorte hull, hvilket er en veldig dum betegnelse for dette himmellegeme. Det er en veldig missledende navnelapp ettersom det insinuerer at det er noe som mangler, alstå at det er et hull som i ingenting. Dette åpner såklart opp for at det er noe på andre siden, detter man inn i hullet kanskje dukker man opp en annen plass liksom. Hvorfor ? Fordi man tenker på et hull, hvilket det ikke er.

Den tekniske navngivning på sorte hull er bedre, og litt lurere har dem benyttet en asterix som uttales star på engelsk. Eksempelvis er det sorte hullet i våres egen galakse melkeveien kallt Sagittarius A* – og det uttales «Sagittarius A Star». Langt bedre fordi det antyder at det ikke er et hull men en stjerne, altså en fysisk ting eller himmellegeme om ikke annet. Når det er sagt, spør du en astrofysiker så er alle enige om at det absolutt er et himmellegeme ingen lurer på det.

Kort fortalt, en stjerne som innehar en enorm masse vil i motsetting til å eksplodere i en supernova ende opp som et sort hull. Egenskapen og årsaken til dette er at gravitasjonskreftene under kollapsen av stjernen overgår alt og resultater er at til og med fotonene blir sudd inn – alt slurpes inn og forblir i det sorte hullet. Fordi fotonene ikke slipper ut, kan vi ikke se resultatet av stjernen som kollapset (altså den nye bittelille sammenknuste duperkompakte ballen som innehar samme masse som stjernen hadde i utgangspunktet). Uten fotoner, ikke noe å se, altså ingenting, som viser seg å se identisk ut med sort for vår del – behold… the black hole.

Hva er inni det sorte hullet ?

Fascinasjonen med sorte hull er nok hva som er inni det sorte hullet, denne såkallte singulariteten. Det er her all matematikk plutselig går til helvette og uendeligheter oppstår ingenting fungerer vistnok, og alt snurper seg sammen til et bittelite fosvinnende lite punkt midt i hullet altså – dette er singulariteten som alle snakker om alltid. Akkurat som The Big Bang som strartet universet, fra et bittelite forsvinnende lite punkt… en slik singularitet altså. Dem høres veldig like ut spør du meg, altså utgangspunktet for The Big Bang og singulariteten som er inne i disse hullene.

Flere astrofysikere har vært inne på tanken om at sorte hull kan eksplodere slik at The Big Bang i praksis er et sort hull som eksploderte. Stephen Hawking jobbet hardt for denne teorien, mer kjent som Hawking radiation. Når et supermassivt sort hull, eller la meg heller si, når et supermassivt supermassivt sort hull passerer en ukjent størrelse i radius så vil varmeutviklingen som oppstår av Hawking Radiation (fordi akkresjonsskiven nå er så stor dekker den et enorm areal) bli så stor at … tada … hele det sorte hullet eksploderer.

La det være sagt – jeg er skråsikker på at vår elskede Stephen Hawking hadde helt rett! Men det er det altså ikke så mange som er enige i virker det som fordi alle snakker om dette bittelille forsvinnende lite punktet altså, midt i hullet akkurat som The Big Bang kommer ut av påstår jeg.

Hva om det bittelille er megastort ?

Sagittarius A*, det sorte hullet i melkeveien altså, er et såkallt supermassivt sort hull. Det høres ikke lite ut på noen som helst måte, men la meg gjøre det enkelt å heller hoppe over til M87* hvilket er mye større igjen. Dette hullet er regnet å være 6.5 milliarder ganger vår egen sol. Husk at sola er ca. 1 million ganger større en jordkloden våres, så M87* er diger. Faktisk så diger at du kan ta 3 millioner jordkloder å stable etterhverandre – så stort er M87*. Skal jeg tro at inni dette gigahålet – så er det et bittelite forsvinnende lite punkt ? Alle virker være enige om at dem sorte hullene gror, altså legger dem til seg masse å vokser.

Eksempelvis detter det rundt 50.000 tonn med ting og tang ned fra himmelen på jorda hvert år fra rommet, så det blir mere materie på jorda som igjen betyr at over tid vokser jordkloden. Smeller du sammen Jupiter og Saturn så tipper jeg uten å måtte sjekke opp noen plass, at du ender opp med en ny planet som er ca. dobbelt så stor eller iallefall like stor som begge to tilsammen mer eller mindre.

Det er vel akkurat det samme med dem sorte hullene, jo mer dem spiser jo større blir dem logisk nok. Men det er et forsvinnende lite punkt i midten altså… ??

Steinhaug’s teori – på alt!

Hypotese såklart, kunne ikke dy meg 😀 Jeg mener at singulariteten kan ikke være et forsvinnende lite punkt, ellers ville ikke det sorte hullet blitt større. På den annen side finnes det noe som er mindre en måleenheten planck – men det er ikke undelig smått… Det sorte hullet kollapser til denne enheten og fordi den er mindre en planck krasjer alle regnestykkene tydeligvis, men siden denne mikroskopiske subatomiske ukjente størrelsen eksisterer må det sorte hullet uansett øke i størrelse etterhvert som det øker i masse. Du kan knuse å stuffe så mye du vil men det tar noe plass så det øker etterhvert som ting faller inn i hullet.

Jeg sier ikke at det sorte hullet er kompakt masse fra event horizon og inn, det er nok noen prosesser innover i hullet før du treffer kjernen i «hullet» men det er en kjerne der som består av den minste byggesteinen som universet har å by på. Hva dette er virker uvisst, men noe er det ettersom hullet vokser om det faller inn masse. Altså om M87* smallt sammen med et annet M87* hull – så ender du nok med et dobbelt så stort hull og ikke et forsvinnende lite punkt.

Så slik går universet, dem sorte hullene graviterer rundt hverandre og til slutt ender vi opp med et digert mega hål… summen av universet vi kjenner idag klumpa sammen til det ultimate superduper hullet…. ingenting igjen alt visket ut og pakka ned til grunn essensen…

BANG! The Big Bang!

Så skjer dette fenomenet som Hawking var inne på, fordi dette hullet er så digert er strålingen nå så enorm at det utvikler så mye varme at det ender opp med å eksplodere som konsekvens. All massen som er kompakta velter nå ut akkurat som vi er kjent med fra Big Bang teoriens bittelille punkt, men fordi ekspansjonsteorien tilsier at alt frastøter hverandre så vil kjernen i hullet som eksploderer spre seg alle veier. Vi er på en av disse veiene, etter at subatomiske partikler har fusjonert seg oppover å dannet hydrogenatomer og supernovaer og den suppa. Men når vi ser tilbake, så gjør ekspansjonsteorien at vi lurer oss selv å tro at vi kom fra et forsvinnende lite punkt mens vi egentlig kom fra en diger satans stor masse bestående av «milliarder» av disse punktene om du vil.

Hørtes ikke det logisk ut ?