Tenk om du er ei diger maurtue?
Okei, hør meg ut her. Tenk deg at kroppen din ikke er den høyt organiserte, hjerne-kontrollerte maskinen du alltid har trodd den er. Hva om kroppen din egentlig er mer som… ei maurtue? Jeg vet, det høres nok rart ut men bli med meg på denne idéen, for jo mer vi dykker ned i det, jo mer gir det faktisk mening…
La oss først snakke litt om maur. De kravler ikke bare tankeløst rundt på en piknik. De har et skikkelig opplegg gående, et skikkelig system faktisk. I ei maurtue – eller maurkoloni er kanskje et bedre ord – er det tusenvis, noen ganger millioner, av maur som alle gjør sine egne små oppgaver: noen er soldater, andre er bønder, og noen tar vare på dronningen (royalty må jo beskyttes, ikke sant?). Men — og dette er ganske vilt — det er ingen maur som har kontrollen. Dronningen sitter ikke der med en liten krone på hodet og gir ordre. Hele systemet bare fungerer fordi hver maur gjør greia si, som består av enkle regler og signaler. Alt fungerer helt topp, og i tillegg er det helt uten noen sjef. Ingen sjef altså!
Nå, tenk på kroppen din. Den består av billioner av celler, og hver eneste en gjør sin egen greie. Du har hjerteceller som pumper blod, leverceller som renser, for ikke å snakke om hjerneceller som fyrer av elektriske signaler som om det skulle være et uendelig lysshow. Og vet du hva? Det finnes ingen hjernecelle som gir dem alle beskjed om hva de skal gjøre her heller. Akkurat som i maurtua så gjør hver celle jobben sin, og på en eller annen måte blir alt det til deg — gående, snakkende, tenkende, pustende deg. Halla!
Celler som små, spesialiserte maur
Her er en morsom sammenligning: Som maur kan du både bytte jobb og bli omplassert. En dag beskytter du kolonien som soldatmaur, og neste dag er du nede i soppgårdene og må dyrke mat omplassert som bonde. Et totalt karriereskifte, ikke sant? Så hva med cellene våre da? Når de har valgt en jobb så blir det livet ut, her er alle spesialister nemlig og ikke handymen som maurene. En hjertecelle våkner ikke opp en dag og bestemmer seg for å bli om til en hjernecelle eller hudcelle. I motsetning til maurene kjører altså cellene en hard-core linje med «ingen angrerett»-regel. Når en stamcelle blir til en levercelle, er valget gjort — velkommen til Lever-teamet – og for resten av livet!
Så på den måten er cellene våre faktisk litt mer spesialiserte enn maur. De får ikke friheten til å bytte roller, men det de mangler i fleksibilitet, tar de igjen i det å kjenne sin nøyaktige plass i systemet. Litt som folk som alltid har visst at de vil bli leger eller kunstnere og bare holder seg til det. Kanskje cellene våre bare er sånn — superfokuserte på sitt ene kall. Stamcella tar et valg, og står for det, for alltid!
Morfogenese… hva er greia ?
Nå skal vi gå litt dypere, for vi må borti DNA og kroppens design. Disse menneskelige tegningene som forklarer hvordan cellene skal bygge deg på et vis. Du vet hvordan maur på en eller annen måte finner ut hvordan de skal bygge disse utrolig intrikate bygningsstrukturene dem bor i uten at noen gir dem tegninger? Cellene dine gjør litt det samme når de bygger organer. Hele denne prosessen kalles morfogenese — fancy begrep, ikke sant? Men egentlig handler det om hvordan celler organiserer seg selv til, vel, deg.
Det sprøeste er at vi fremdeles ikke helt forstår hvordan de gjør det. Jada, DNA gir cellene instruksjoner for hvordan man lage proteiner, men det er ikke som om DNA-et har et kart over hvordan man bygger ei nyre eller et hjerte. Det er noe annet som foregår — et eller annet mystisk, desentralisert system som styrer alt. Det er litt som hvordan maur følger enkle regler for å bygge en kompleks koloni. Instruksjonene er lokale, men på en eller annen måte dukker det store bildet opp…
Hvor passer hjernen inn i dette?
Så må vi snakke litt om hjernen. De fleste tror nemlig at hjernen er administrerende direktør for hele kroppen, at hjernen styrer alt fra pusting til fordøyelse. Men i min maurtue-versjonen av kroppen din, så er hjernen mer som… en mellomleder. Den kommer inn når den må koordinere større greier, som å sørge for at du ikke går inn i vegger eller hjelpe deg med å avgjøre om den andre koppen kaffe egentlig er en god idé.
Men når det gjelder den daglige driften i tua di — som å fordøye lunsjen din, reparere et kutt, eller holde hjertet bankende — så lar hjernen cellene gjøre greia si. Leveren trenger ikke hjernen for å fortelle den hvordan den skal rense blodet ditt, akkurat som maurene ikke trenger en sentral kommandør for å fortelle dem hvordan de skal samle mat. Hver del — hvert organ — fungerer på egenhånd, med litt hjelp fra vennene sine…
Hjernens rolle? Den handler mer om det store bildet, ikke de små detaljene. Der har faktisk cellene full kontroll!
Noe å tenke på…
Så, hva om kroppen din egentlig er som en maurkoloni? En haug med små, spesialiserte arbeidere (cellene dine) som alle gjør jobben sin, snakker med hverandre, og følger et eller annet slags blåkopi vi fremdeles ikke helt forstår. Hjernen? Den er viktig, selvsagt. Men den er ikke den sjefen vi alltid har trodd den var. Den er mer som en overordnet kontrollør som trer inn når det trengs koordinasjon mellom koloniene (ehm, organene).
Ganske kult, ikke sant? Kanskje det får deg til å tenke litt nytt om hele greia med «hjernen som sjef»?
// steinhaug
