På tide å ta seg en programmeringspause, for nå koker det litt over i toppen min kjenner jeg. Plutselig ble jeg sittende å tenke på ting – og med ting så mener jeg ikke nødvendigvis noen spesielle ting, annet enn ting i seg selv.

La meg starte med ingenting.

For det er jo ganske ufattelig hvordan ingenting faktisk er masse rare ting allikevel, straks man kikker nærmere på det. Studerer du ingenting risikerer du nemlig at det kjapt blir ingen ting – heller ikke to ting – men gjerne et haug med ting! En rekke ting som på toppen av det hele er helt forskjellige også.

(Om ikke dette skulle være ille nok – for det burde jo gå opp en varsellampe eller to allerede her.)

Men blir saken bedre om man går andre veien og starter med ting? Altså, slettes ikke ingenting? Nei, faen meg ikke. Du sitter nå med en rekke åpenbart forskjellige ting, men først når du studerer dem med samme metode så er overraskelsen stor: de er alle plutselig like allikevel.

Tenk disse forskjellige tingene er helt like allikevel – selv om de per definisjon og i realiteten på alle mulige måter slettes ikke er det! Alle tingene er altså én ting. Hvordan det er mulig kan jeg bare si med en gang ikke er lett å forstå. Det vet jeg alt om.

Mine ting og dine ting

Så har du denne diffuse greia med mine ting og dine ting. Eller hva med de andres ting?

Hvem er de andre egentlig? Hvem er du eller jeg eller vi eller våres og vårt? Tilsynelatende små forskjeller i ordene, men forskjellen på liv og død allikevel!

La oss si du sitter med kaffekoppen din. Din kaffekopp. Men hva faen er det egentlig som er ditt her? Porselenet? Formen? Innholdet? Ideen om kaffe? Minnet om hvor du kjøpte den? Eller er det bare et ord – «min» – som du klistrer på en tilfeldig samling atomer?

Tenk deg at jeg kommer inn og sier: «Det der er ingenting.»

Hva skjer da? Forsvinner koppen? Eller blir den plutselig til alle mulige andre ting – kaffe-ting, porselen-ting, varme-ting, morgen-ting? Som om «ingenting» er en magisk formel som får ting til å eksplodere i alle retninger i stedet for å forsvinne.

Og hvem bestemmer egentlig hva som er hva? Du kaller det kaffekopp, jeg kaller det ingenting, naboen kaller det «den skitne greia på bordet», fysikeren kaller det «organiserte partikler i romtid». Hvem har rett? Alle? Ingen?

Fra atomene til stjernene

Men vent litt – nå blir det virkelig sprøtt.

Vår verden og dens beste hoder, vår kumulative rikdom, vår beste kunnskap og derfor mest nøyaktige forståelse av virkeligheten…

Vi består av 99,9% ingenting.

Les det en gang til: Vi består av 99,9% ingenting, og den siste 1% hopper mellom å være og ikke være.

Du – som sitter der og grubbler over hva som er ditt og mitt – du ER ingenting. Bokstavelig talt. Atomer er mest tomrom med noen partikler som flakser rundt som confetti i en katedral. Du er confetti-mønster som har fått for seg at det tenker.

Om ikke det var nok, så er det kun 4% av virkeligheten som vi har redegjort for. Resten er… mørk materie og mørk energi.

4%!

Tenk deg at. Vi har kartlagt fire prosent av alt som finnes, men vi går rundt og tror vi har greie på ting. Vi snakker om «mine ting og dine ting» mens 96% av virkeligheten er fullstendig usynlig for oss.

I mellomtiden fyker nøytrinoene uforstyrret gjennom rommet – gjennom planeter – kanskje til og med sorte hull. Milliarder av dem går gjennom kroppen din akkurat nå uten å bry seg om at du eksisterer. De gir faen i dine ting og mine ting.

Hva vi mener å ha forstått er intet annet enn utrolig – det er nå helt sikkert.

Betelgeuse og entropiens hemmelighet

Nå venter jeg på Betelgeuse. Håper den smeller av så også den skal oppleves i dette livet som virker å være på den mest fantastiske og mest begivelsesrike tiden i universets eksistens.

Eller… kanskje er dette en holistisk følelse som alle til enhver tid alltid har? Ettersom entropien er hemmeligheten?

Tenk på det: Kanskje føler alle generasjoner at de lever i de mest dramatiske tidene, fordi entropien – det at alt alltid blir mer kaotisk – gjør at hver generasjon faktisk opplever mer kompleksitet enn den forrige. Vi lever ikke bare i begivelsesrike tider; vi lever i de mest begivelsesrike tidene så langt.

Og det kommer til å fortsette sånn helt til varmedøden av universet. Sprøtt å tenke på at dette er noe vi aldri kan få svar på. Ingenting av det. Om ikke du lurer gud med knipsefingrene frem da…

Men inntil videre – mens vi venter på supernova og svar – kan vi jo sitte her med våre 4% kunnskap og våre 0,1% materie og late som vi forstår forskjellen mellom mine ting og dine ting.

For det er jo det vi gjør. Vi later som.

Og kanskje er det greit det. For hva pokker ellers skulle vi ha gjort?

Nå er det jobbepause litt.

// steinhaug