Fakta kan ødelegge enhver god diskusjon

Det finnes en spesiell type kunnskap som ingen ba om. Den dukker opp uanmeldt, plasserer seg komfortabelt midt i en god samtale, og ødelegger alt. Ikke fordi den er feil. Tvert imot – fordi den er helt riktig.

Jeg oppdaget dette 7. april 2017.

Jeg hadde brukt en god stund på å tenke på gullhår. Ikke tilfeldig, men seriøst. Filosofisk, nesten. For det er noe genuint mystisk ved uttrykket – han der, han har gullhår i ræva – som aldri helt slapp taket i meg.
Hvem fant dem? Hvordan vet man det? Og av alle mulige steder å ha gull på kroppen – ikke på hodet, ikke på hendene, ikke oppå nesa – men midt i ræva?

Jeg hadde til og med landet på en konklusjon jeg var fornøyd med: gullhår er ufortjent hell. Flaks som er usynlig og uangripelig fordi den sitter der ingen kan etterprøve den. Det er derfor det er bittert å si om noen – du kan verken bevise det eller motbevise det, og det er hele poenget.

Jeg syntes dette var bra. Godt tenkt. Kanskje til og med litt klokt.

Du kan lese den opprinnelige posten der jeg spekulerer og forsøker spore opp hvor gullhårene kommer fra og hva de er for noe. Anbefaler den om du ikke har lest den allerede – den er god. 😀

FB Posten: Hvor mange rauhål man må kikke i før man finner et som har gullhår?

Så kom Gjøran…

«De pynter på sannheten. Bendelorm. Midt i ræva. Ikke gullhår.»

En jævla setning, og for et lite øyeblikk var jeg dumbfounded. Jeg satt der og lot det synke inn. Googlet bendelorm. Og der, oppe til høyre på skjermen, snirklet det seg noe gult. Gult. Langt. Og midt i ræva om det sitter der det skal sitte.

Gjøran hadde helt rett. Dette er ikke gull. Det har aldri vært gull. Det er en parasitt noen på et tidspunkt i historien valgte å kalle noe annet, og siden den dagen har generasjoner av nordmenn kastet denne forbannelsen på hverandre uten å vite hva de egentlig sa.

Du har bendelorm i raua. Ikke helt samme trøkket når man skal slenge litt dritt på en som hadde flaks, er det vel. Alle gangene du har hørt snakk om gullhår i ræva – jeg utfordrer deg som leser å tenke bendelorm fra nå av. For det er jo dette som egentlig har blitt sagt hele tiden.

Det er her det blir virkelig interessant – og litt vondt.

For mens jeg satt og fordøyde dette, husket jeg et par artikler. Ta Nettavisen for eksempel. En mann sitter stødig i bildet sitt, ser rett inn i kameraet med ansiktsuttrykket til en person som vet hva han snakker om – og det han så fornøyd forteller det norske folk er: Nordmenn er født med gullhår i ræva.

Jeg tipper at om han leser denne posten, forsvinner den artikkelen ganske fort. For han fremstår ikke akkurat intelligent der han sitter og belærer oss om at vi alle har bendelormer i raua. La oss være rettferdige – han har garantert ment det som et kompliment. Nordmenn er heldige takket være geografisk plassering, oljefond og et velferdssystem vi selv har bygget. For en utenforstående som ser inn på Norge er det lett å tenke at vi er født inn i noe vi ikke fortjente. Heldige jævler. Og i den konteksten gir gullhårene mening – faktisk litt av en ære å bli beskyldt for å ha dem, alt etter hvordan man ser på det.

Men så kom Gjøran og leverte et støt som for alltid vil være et skille i space-time-kontinuumet.

Nettavisen: Nordmenn er født med gullhår i ræva!

Og ikke nok med Nettavisen – jeg fant en artikkel på selveste regjeringen.no med tittelen «Født med gullhår i ræva», og her er det også tydelig at det er snakk om alle nordmenn. Regjeringen Stoltenberg II melder altså: nordmenn fødes alle som en med gullhår i raua. Poenger med olja er selvfølgelig tiltenkt, litt politikerdrittkasting på folket – ikke akkurat nytt. Men det er tydelig at de som skrev artikkelen ikke er klar over hva gullhår faktisk er. De vil at vi skal ta sarkasme seriøst, og jeg mener da at de også burde ta bendelormen seriøst. Panneklask.

Stortinget: Født med gullhår i rævva, av Regjeringen Stoltenberg II.

Den råe sannheten… Bendelormene har infestert oss altså…

Nordmenn er altså født med bendelormer. Alle har vi en hver. Den er opptil en meter lang. Den sitter der og spiser maten vår. Og en mann sitter fortsatt arkivert på internett i Nettavisen og smiler, fordi han vet dette – uten å vite at han vet det.

Fakta kan ødelegge enhver god diskusjon, og dette er et usedvanlig tydelig eksempel. Gullhårene fungerte nemlig på ett enkelt premiss: at du ikke vet hva det er – og heller ikke er interessert i å finne ut av det. For straks bendelormen hilser på, er det over.

Og det er jo akkurat det det er.

Gullhår har historisk vært furtepeisens foretrukne valuta. En subtil måte å si at suksessen ikke er fortjent, at hellet ikke tilhører dem. Og nå vet vi hva valutaen egentlig er.

Neste gang noen tenker seg å slenge den – han der, han har gullhår i ræva – er det faktisk det samme som å stille seg opp og rope: Hør her, folkens. Han der. Han har en gul sulten bendelorm oppi rompa si. En meter lang. Midt i rompa. Kall meg gjerne Bendelorm-Joe, jeg har mange gode historier på lur.

Ubrukelig. Bendelormen fungerer ikke som skjult stikk. For konkret, for visuelt, for latterlig. Man driter seg selv ut.

Verden ble altså litt bedre, selv om det totalt ødela den gode samtalen.

Gjøran knakk hele uttrykket med én linje. Teknikken, premisset, hele suppa – kokt opp på én gang. Credit where credit is due.

Takk Gjøran, den satt faen som et skudd. BANG. 🙂

RIP gullhår. 2017.

// Steinhaug